Kjære studiekamerater
Velkommen på jubileumsseminaret! Tusen takk for at så mange av dere kom. Uten dere ville det ikke blitt noe jubileum. Det så lenge mørkt ut. Pandemien satte en stopper for 50-årsjubileet fra vi begynte på NTH i 1971. Jeg hadde gitt opp, men så fikk jeg noen purringer om det ikke snart ble samling, så meldte Tore, Åge, Gunnar og Jan-Vidar seg til å bli med i en jubileumskomite og vi var i gang!
Vi har laget et omfattende og ambisiøst faglig og sosialt program. Det er ikke en ferietur dere er på, men en jubileumssamling for kullet som gikk ut i 1976. Det koster en del med hotellovernattinger, lunsj og middager, omvisninger osv, selv arkitektforeningen tok seg godt betalt for at vi fikk bruke lokalene deres i noen kveldstimer. Vi håper dere får noen igjen for tiden og pengene dere legger igjen her i Trondheim.
50 år er lang tid. Håret har blitt hvitt, brillene sterkere og minnene bedre jo lenger unna de er. Inni er vi nesten som før, jeg tror vi får et fint jubileum.
Vi var de egentlige 68‑erne. Arkitektlinja var den vanskeligste linja å komme inn på slik at vi var et selektert utvalg av Norges ungdom som hadde gjort det godt på skolen. Vi kom til NTH fulle av idealer og med overbevisning om at vi skulle gjøre verden til et bedre sted for alle.
Forelesninger, studieturer, diskusjoner og sene kvelder på tegnesalen. Vi kom oss igjennom med blyant, tusj og tegnemaskin. Jeg husker at dere fra Oslo-området satt på gangen utenfor lesesalen og diskuterte Dag Solstad og Irr Grønt. Hva kunne det ha med arkitektur å gjøre, tenkte jeg? For meg som hadde vokst opp i ei lita bygd i Trøndelag med folkebiblioteket og bøker med sjørøverhistorier om kaptein Hornblowers bragder på de 7 hav ble det en tung realitetsorientering om hva samtidslitteratur var. Til tross for utallige diskusjoner og sene kvelder forsto jeg ikke hva det handlet om!
Litt senere ble jeg sammen med Rønnaug, ei flott jente som studerte litteratur på Dragvold. Da kunne jeg ikke fortelle at jeg bare hadde lest sjørøverromaner. En ny realitetsorientering måtte til, jeg begynte å lese samtidslitteratur.
Trondheim på 60‑tallet var ikke som i dag. Det var kaldt på hyblene, varmt på Samfundet, og hvis du ville snakke med noen, måtte du gå bort til dem. Det var en tid uten mobiltelefon, internett og sosiale medier. Vi hadde Studentersamfunnet, men nesten ingen andre utesteder for ungdom på byen. Likevel klarte vi å ha et sosialt liv. For de fleste av oss var studietiden den beste tiden i vårt liv, men for noen var den den verste. Ensomhet og utenforskap var ukjente begreper den gang.
I dag er ensomhet blitt et stort samfunnsproblem, særlig i aldersgruppen 18 til 22 år og blant eldre.
Det første året på NTH var jeg ikke mye på skolen. Jeg hadde husbygg fra før på ingeniørskolen slik at jeg var fritatt fra alle de tekniske fagene som dere andre strevde med. I stedet hadde jeg 50% lærerjobb på teknisk fagskole på Stjørdal, jeg hadde studielån + lærerlønn, gammel folkevogn og stereoanlegg fra Tandberg. Hybel i Klostergata som bare kostet 150 kr måneden. Og etter 2 år flyttet Rønnaug inn.
Det var først på Mausundvær og Sula at jeg ble kjent med dere andre. I tidligere år hadde studieturen i første klasse gått til Roma eller Athen. De fleste av oss ville til et lite fiskevær utenfor Trøndelagskysten. Et sted som lærte oss at arkitektur ikke bare handler om streker på papir, men om mennesker, vær, vind, natur og hvorfor noen faktisk velger å bo der ute. Noen av oss ble så fascinert at de aldri kom seg hjem igjen.
Vi trodde vi skulle forandre verden. Det gjorde vi kanskje ikke helt. Men verden forandret seg og vi hang med. Fra datamaskiner som fylte hele rom til datakraft i lomma. Fra blyant til dataassistert konstruksjon. Fra telefonkatalog til Google. Fra leksikon til internett.
Vi skisserte med blyant, tegnet med linjal og betraktet tegnemaskinen som en stor oppfinnelse. Så fikk vi dataassistert tegning, noen holdt fast på tegnemaskinen, for å følge med måtte du lære det nye.
Nå har vi fått kunstig intelligens, også innen arkitektur. Jeg kan si til KI at den skal tegne en bolig for meg på 120 m2, med stue, 3 soverom, integrert kjøkken, vaskerom, bad, wc og gang. Jeg kan angi geografisk sted for å få beregnet solinnstråling, jeg kan be en KI-agent studere alle boliger som er tegnet av Alv Martin og kopiere det beste den kan finne. Jeg kan be KI lage et nordisk moderne inntrykk med naturlige materialer. Og KI tegner det for meg! For KI har ingen moral. Men blir det arkitektur?
Vi står ved et veiskille. Verdikjeden flyttes, tidligere fikk arkitekten betalt for det møysommelige kreative arbeidet med å være arkitekt, nå er det de store globale tekno-aktørene som kopierer og stjeler åndsverk og kaller det arkitektur. I stedet for at arkitekten får betalt for å komme med gode ideer så vil de store globale tekno-aktørene ha mesteparten av pengene!
Kanskje forstår vi konsekvensene av kunstig intelligens for sent.
Vi har vært utrolig heldige. Vi fikk leve i ei tid da verden ble bedre, globalisering, ideer, utvikling, endringer og muligheter. Vi får bare håpe at våre barnebarn også får oppleve en utvikling hvor verden går fra å være tung til å bli bedre.
Mange har gått bort fra siste gang vi møttes. Slik at livet. Svartdressen og den kvite skjorta må henge klar. La oss minnes de som har gått bort
Oppturer og nedturer: De fleste av oss har hatt oppturer og nedturer. Slik er livet, det er på ingen måte rettferdig. Noen av oss ble snekkere, noen ble lærere, andre ble planleggere, noen ble direktører, noen vet ikke helt hva de ble og noen ble arkitekter. Selv ble jeg bitt av IT-basillen slik at jeg gikk tilbake til NTH og tok datafag. Senere kom jeg til å jobbe med IT i helse resten av livet. Livet er fullt av tilfeldigheter!
Takk for at dere kom på samlingen! Nå er dere her, noen i 3 dager og noen i hele 5 dager! Det blir en samling vi ikke glemmer! Kanskje vår siste?
Roald